~ For en naturopplevelse ~

Bildene er fra en herlig tur over Valdresflya sammen med ei venninne i midten av august – 16. Helt fantastisk tur i strålende vær. Elsker naturopplevelser og i Norge har vi så mange perler. Under her ser dere bilder fra Beitostølen, Bitihorn, over Valdresflya og ned til Gjende.

13925798_10154300888710435_4439859511673353676_o (1)
13962917_10154311237295435_3923547868264211612_o
13987486_10154300889460435_5716565119248249437_o
14068604_10154308524265435_7908264252330887346_o
13925105_10154300910095435_1893302547287815686_n
13938449_10154301749150435_8544647965766185926_n
13962840_10154300917175435_170854263481868487_o
13938185_10154300902010435_3548929241987250799_o
14053725_10154300903390435_7637950666338617764_o
13909402_10154300896110435_4150110821435853042_o

Litt bilder fra vakre og fantastiske Ridderspranget ❤

14067919_10154308432700435_80981663776463177_o
13995441_10154308432470435_2239716016617024387_o
14068486_10154308430215435_1458102317361163557_o
14067514_10154314104570435_9210592340141164736_n
14054189_10154308589040435_4724593163653206743_n
Meg ved foten av Ridderspranget 🙂

Men turen stoppet ikke der. Litt impulsiv kan jeg også være. Hadde jo sååå lyst til å dra opp på Venabydsfjellet i kveldssola så da gjorde vi det også. Fy fader for en natur. Skal tilbake dit altså. Tenker jeg og venninna mi drar dit neste sommer. Gleder meg allerede. Her er noen bilder fra den svippturen også 🙂

13975468_10154308545845435_3183845247604926436_o
13988101_10154308546670435_1858265051757072086_o
13962917_10154308546305435_3208075566174291455_o

Håper dere har kosa dere med bilder og vil ønske dere en superfin høst. Gjør meg en tjeneste, kom dere ut i naturen og nyt det fine landet vi bor i ❤

~ Klemmer fra fjelljenta Randi ~

~ Jeg slipper det ut nå – alt det vonde og ekle ~

Selv om jeg er sterk så betyr ikke det at jeg tåler alt og tar alt på strak arm. Jeg må innrømme at jeg den siste tiden har vært på en mørkere plass igjen. Flashbacks fra fortiden og kjent på vonde følelser og tanker. Det har nesten blitt normalt for meg at det er slik. Det betyr ikke at jeg liker det og at jeg vet eksakt hvordan jeg skal takle det. De som sier til meg: » Ikke tenk på negative ting.. Ikke fokuser på negative tanker.. Bestemm deg for at du skal være glad så blir alt så bra..» Tror du ikke at jeg skulle ønske at det var så enkelt, men det er faktisk ikke. Noen tanker blir ikke borte bare fordi jeg ønsker at de skal være det. Jeg vet at mange sier dette for å hjelpe, men ikke lat som at dere vet hvordan jeg har det. Hva jeg trenger.. Hva som er best for meg.. Setter pris på at dere bryr dere om meg, men vær forsiktig med å uttale deg om meg og mitt liv. Dere lever det ikke, det er det jeg som gjør.

Jeg prøver å gjøre dagene mine bra. Jeg bruker faktisk veldig mye energi og tid på å gjøre dagene mine positive. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. Sånn er livet for oss alle sammen av og til. Hvis du har mennesker rundt deg som ikke har det så bra. Ikke sleng rundt deg med ord uten at du tenker over hvordan det kan ramme. Ja, du skal være ærlig, men av og til er det lurt å ikke si alt man tenker. Selv om du har funnet ut hva som fungerer for deg så betyr ikke det at det fungerer for resten av verden. Tenk litt på det neste gang du føler trangen til å si: » Tenk positivt. Ta deg sammen. Fokuser på hvor bra alt er.»

Ja, jeg kan ta meg sammen. Tror du ikke jeg vil det? Men alt er ikke så sorthvitt. Tenke positivt prøver jeg å være flink til, men noen ganger sitter det så langt inne. Vanskelig å tenke positivt når alt du føler er håpløshet. Fokuser på hvor bra alt er. Selvfølgelig vet jeg at jeg har bra ting i livet mitt. Noen ganger er ikke ting bra. Fuck it. Jeg har dager som er positive og dager som er negative. Jeg kan være glad i ene øyeblikket og lei meg i det neste. Det er min reise.. Mitt liv.. Det eneste jeg prøver er å stable livet mitt opp på bena igjen.

Jeg prøver å endre på et destruktivt tankemønster som har vært en del av mitt liv i veldig mange år. Dette tar tid og det koster en hel del. Men jeg puster.. Jeg lever.. Jeg står opp hver dag uansett hvordan dagen min er.. Jeg er ute hver eneste dag.. Jeg har begynt på veien min tilbake til arbeidslivet. Hvor det ender vet jeg ikke og det er helt greit. Jeg nyter hvert eneste fine øyeblikk jeg opplever.. Jeg har gjort så mye med mine tanker og følelser.. Jeg er ærlig.. Jeg er ekte.. Jeg tør å si at jeg er sårbar og redd.. Jeg tør å ha en stemme.. Alt dette klarte jeg ikke for 1 år siden. Så ikke kom å si til meg at jeg må ta meg sammen. Jeg er rett og slett drittlei av å høre det stadig vekk. 

Akkurat nå er jeg kjempesliten, men for første gang på mange år så er det naturlig at jeg er sliten. Jeg har begynt å jobbe 50% og det krever mye av meg, men jeg trives veldig godt der jeg er. Det er en utrolig følelse å være i gang igjen, men dette er todelt. Jeg er glad for at jeg har fått denne muligheten og at jeg kjenner på at jeg er flink til noe. At jeg duger. Baksiden er at jeg er ekstremt sårbar siden denne delen av reisen innebærer jobb + terapi 1 dag i uken. Det er kjempetøft. Jeg skal åpne opp å kjenne på alt det vonde. Jeg tok et valg for en måned siden. Jeg valgte meg. Jeg valgte å åpne opp alle de rommene som jeg stengte igjen for mange år siden. Der alt det sårbare og ekle ligger. Jeg trenger å gjøre det hvis jeg skal ha en sjanse til å bli så frisk som jeg kan bli. Jeg tør å si det: «Jeg er psykisk syk.» 

Neste gang du føler en trang til å snakke ned til meg, bak ryggen min og mene så mye om meg og mitt liv. Tenk deg litt om. Snu speilet og vurder hvordan du hadde likt det om jeg gjorde det mot deg. Hadde du likt det, hadde det føltes godt? 

Ta vare på deg selv og de du møter på livets vei. Alle har en historie og alle har følelser. 

~ Klemmer ~

372336-2-1238103367523-n400

~ Det ekte & vakre ~

Kjære dagbok. 1 januar 2014.

«På den ene siden står jeg. På den andre siden finnes alle mulighetene. De som frister. De som lover om et frodig liv. De som kan innebære risiko. Mellom oss står en vegg. En som vokser og krymper etter været. En som slipper lyset inn fra den andre siden, eller lukker helt for det. Mellom oss står frykten. Den skumle, skumle frykten.»

Kjære dagbok. 30 januar 2016.

Jeg kommer aldri mer til å ta noe for gitt i livet mitt. Er det noe jeg har lært etter det jeg har vært gjennom de siste årene av mitt liv så er det nettopp det. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg puster og lever. At jeg er her. Jeg har også lært meg å sette pris på alle utfordringene jeg har vært gjennom for uten dem ville jeg ikke vokst. Uten dem ville jeg ikke blitt den versjonen av meg selv jeg i dag er. Jeg ville heller ikke lært alt det jeg har lært om meg selv og omverdenen. Jeg har også funnet ut hvem som er ekte i livet mitt og hvem som ikke er det. Der har jeg måttet ta en del valg som var nødvendig.

Det er så rart. Når vi sliter, det er da vi virkelig ser hvem mennesker i livet vårt er og om de virkelig bryr seg. Det er så lett å si: «Jeg bryr meg om deg.» Det er noe helt annet å vise det selv når ikke alt er rosenrødt, men har grelle farger og alt i oss er kaos. Det er da vi virkelig ser hvor ekte ting er og hvem som virkelig bryr seg.

Jeg kunne vært fristet for noen år tilbake å si at alt er flott og at jeg har det kjempefint. Jeg gjorde alltid det før uansett hvordan jeg hadde det. I dag så sier jeg ikke at jeg har det kjempefint når jeg ikke har det. Det tok meg lang tid å forstå at jeg ikke trenger å skjule de sidene ved meg selv. Hva så om jeg sier at jeg ikke har det fint. Det er ikke verdens undergang. Det viser at jeg bare er et menneske. Å være ekte er vakkert og det gjør livet så mye enklere. Da slipper jeg å bruke masse energi på å holde «masken».

Jeg er stolt av skrittene jeg har gått. Valgene jeg har tatt.  At jeg velger å sette av tid til bare meg selv hver eneste dag. At jeg ikke lenger ofrer meg fordi andre mener jeg skal det. At jeg har begynt å jobbe 3 dager i uka. At jeg ikke lenger er redd for å gå ut av komfortsonen min. At jeg tør å ha en stemme og å sette ord på følelser og tanker jeg før skjulte pga hva andre skulle tro og si.

Men for de som tillater seg å tenke at alt nå går på skinner for meg har jeg dette å si: » Nei, jeg kjemper fortsatt for å ikke falle tilbake til gamle tanke og handlingsmønstre. Selv om jeg har det bedre enn jeg har hatt det. Jeg kan fortsatt ha dager der jeg bruker masse energi på å fungere i hverdagen.» Noen ganger har jeg faktisk lyst til å rope: «Nei, jeg har det ikke så bra i dag. Hvor mye koster det deg å spørre et annet menneske hvordan de har det? Og når du spør, la det være ekte og sørg for at du virkelig lytter. Ikke spør av plikt men fordi du virkelig bryr deg og vil vite.»

~ Varme klemmer ~

11262120_865646613522043_6635868180606729553_n

~ Omsorg ~

Akkurat nå tar jeg vare på meg selv.. Akkurat nå bruker jeg tid på de jeg er glad i og som bruker tid på meg.. Det siste der betyr ikke at jeg krever eller forventer noe som helst av noen, men jeg velger å tro at de som bryr seg, vil meg godt og er glad i meg viser meg det.. Og er der..

Jeg har aldri vært flink til å be andre om hjelp eller støtte meg til andre. Akkurat nå må jeg be om noe. Se meg.. Bry deg.. Og strekk ut en hånd jeg kan holde i av og til og når jeg trenger det. Det sitter langt inne å si de ordene der for meg. Jeg trenger å lære meg å slippe til de som bryr seg om meg. Ikke tenke at jeg må fikse alt selv. Noen ganger mestrer vi ikke alt. Og det er greit.

Det å be andre om hjelp kan være vanskelig. Det kan for noen bety at de ikke takler livet sitt. Men, stopp opp litt.. Gjør det noe om vi ikke klarer alt? Nei. Alle kan noe, men ingen kan alt!

Jeg har endelig lært det. Det er greit å be om hjelp. Det er greit å ikke fikse alt. Det er greit å vise sårbarhet. Det er greit å ha omsorg for seg selv. Vi må tillate oss selv å ha omsorg for oss selv. Og trenger jeg hjelp, så ber jeg om hjelp. Endelig!

~ Gode klemmer ~

12348060_10153315844576464_5316840534779513773_n

~ Ekthet ~

Jeg liker å dele.. Jeg liker å vise mange sider ved meg selv.. Ikke bare det som er vakkert og harmonisk, men også det som er sårt, vanskelig og vondt. Jeg har levd mesteparten av livet mitt på den stikk motsatte måten. Det gjorde meg ustabil, psykisk syk og jeg var stresset og redd hele tiden. Jeg kom til et punkt for ca 2 år siden der jeg bestemte meg for å endre hvordan jeg levde og hvordan jeg behandlet meg selv. For la det være helt klart, jeg hatet meg selv og alt jeg sto for. Jeg mistet meg selv når jeg var ca 20 år av flere årsaker.

Veien frem til i dag har vært turbulent og av og til har jeg hatt lyst til å drite i alt, men fy fader så glad jeg er for at jeg ikke ga opp. Nå er jeg komfortabel med å dele tanker, følelser etc og jeg er trygg på meg selv. Jeg lever i nuet, skaper livet mitt slik jeg vil ha det, ikke slik andre mener det skal være. Og det er helt herlig.

Jeg er også en av dem som tør å vise alle deler av meg selv. Jeg har ingenting å skamme meg over og det har jeg aldri hatt. Men jeg kjente ikke meg selv og hadde ingen tro på meg selv. Derfor levde jeg ikke, jeg bare eksisterte. Og det unner jeg ingen i hele verden. Lev livet ditt. Gjør det som er best for deg. Fyll livet ditt med det som gjør deg lykkelig. De som unner deg det vil være glad på dine vegne. Og de som ikke unner deg det bør du ikke gi en plass i livet ditt.

3_1584698646_ooo11

~ Tunnelsyn ~

Orker ikke snakke om i dag tidlig. Det eneste jeg kan si er at jeg hater panikkangst. Heldigvis varte det ikke mer enn 1 time og DET i seg selv er positivt oppe i den jævlige følelsen. På det verste kunne det vare en hel dag. Takk og lov for at det ikke skjer lenger.

Utover dagen fikk jeg energien tilbake og vasket leiligheten min til herlig musikk. Handling fikk jeg også unna i en fei. Kjapp handling var nødvendig i dag. Jeg klarer nemlig ikke stå i kø når jeg har hatt det jeg hadde på morgenen. Jeg mestrer stadig vekk ting jeg ikke orket tanken på før. Det er så godt å kjenne at det verste er bak meg.

Når jeg kom hjem fra handling «tikket» det inn en melding på Facebook fra en god kompis som lurte på om jeg ville møte han på Colonel Mustard. Og det kjente jeg at jeg ville. Jeg trenger å komme meg ut å være sosial på slike dager, det gjorde jeg aldri før. Når jeg gikk inn dørene på puben så får jeg tunnelsyn. Mindre enn før, men hver gang skjer det. Litt sånn som dette: «Peke meg ut et bord. Gå dit. Få av meg jakke. Sette meg ned.» Registrerer ingenting annet før jeg setter meg ned. Haha en kompis av han jeg skulle møte hadde sett meg, vinket og sagt navnet mitt et par ganger. Hørte jeg det? Not. Må bare le av det.

Lag dere en fin kveld.

~ Gode klemmer ~

086790435_4683397547578703367_n

~ Indre ro ~

Noen ganger lurer jeg på hvor den indre roen min blir av. Andre ganger er den der og kan nytes. Jeg elsker følelsen av indre ro. Den følelsen når jeg klarer å slappe av. Den følelsen når jeg ikke har noe tankekjør. Den følelsen når jeg bare er tilstede,nyter og lar meg selv få litt fri.

Jeg leter og leter etter den i dag og jeg kan kjenne smaken av den, men er stresset i kropp og sjel. Så slo det plutselig ned i meg. Ikke stress med det, bare gi det litt tid så finner du den i dag også. For sannheten er: Hvis jeg vil ha den så må jeg sørge for å hente den frem. Bare jeg vil det nok så finner jeg den.

Hvorfor er indre ro så viktig for meg akkurat nå? Nettopp fordi jeg trenger den for å klare å slappe av og gi slipp på «flink pike syndromet». Er det en ting som er sikkert så er det at jeg er av de som er nettopp dette, flink pike. Jeg må lære meg til å gi litt mer faan. Av og til klarer jeg å gi faan, men ikke ofte nok. I dag skal jeg det. Gi faan. Prøve i allefall 🙂

Er du flink til å gi faan av og til?

~ Klemmer fra Flinkpike Randi ~

111